"På Kavlen"

Mammas bortgang betydde at en ny epoke begynte i livet mitt. Det kunne ha vært sagt mye, sannsynligvis vært skrevet en hel bok om hva mamma har beytdd for meg. Noe av det ville være en bekreftelse på mors rolle eller plass i et barns, en ungdoms og en voksens liv. Det ville være noe mange kunne kjenne seg igjen i og overföre på eget liv. Noe ville være fortellingen om hva min mor har betydd for meg – helt personlig, helt spesiellt - fordi hun var den hun var, og fordi jeg er den jeg er.

Det er bare få uker siden mamma döde, og sorgen og savnet kjennes sårt og tungt. Mamma fikk et langt liv, og vi var heldige som fikk ha henne så lenge. Men når oppbruddet kommer er det vanskelig uansett. Kanskje nettopp fordi vi fikk ha henne så lenge, er det så vanskelig å tenke seg at nå er hun borte for alltid, hun som alltid var der.

Noe av det som jeg tar med inn i bearbeidelsen av sorgen, er minnenes album. Jeg tror forresten det er rettere å si at det er minnenes album som kommer til meg.
Og jeg oppdager bilder som jeg nesten hadde glemt, episoder og stemninger fra barndom og oppvekst som uten tvil har vært med på å forme meg som person, og som har gitt meg mye av den ballast jeg har hatt med meg videre i livet.
Det har vært erfaringer både på godt og vondt, men uten tvil mest godt!

Kanskje er nettopp dette å kunne bla i minnnes album den aller mest naturlige del av sorgprosessen. Jeg kjenner at det gjör godt, for den er full av så mange gode minner. Og det er så mange og så gode minner at jeg har lyst til å skrive dem ned i små fortellinger.

“På kavlen” er fortellingene om livet og tilværelsen fra mine förste leveår. Det er ingen sammenhengende historie i kronologisk rekkefölge, men en vandring frem og tilbake innenfor en tidsepoke på mindre enn 20 år.

Hvert kapittel er som en rasteplass hvor jeg beskriver det jeg ser i minnenes album. Noen bilder er svært tydelige, mens andre bare er som skisser.
Noen steder innbyr rasteplassene til å snu og vende på steiner, betrakte detaljer og la tankene og fantasien få frie töyler.

Jeg vet ikke med sikkerhet hvorfor jeg kjenner på denne skrivetrangen, men jeg både önsker og velger å plassere det innenfor behovet for å hedre minnet etter mamma og pappa, og for å utrrykke takknemlighet til sösken og deres familier for all den rikdom vi har fått dele. Og ikke minst önsker jeg å uttrykke en takk til Gud for det livet han ga meg – på Kavlen.