Skrapekaka

Det vil som oftest være slik, enten det skal stekes vafler, pannekaker eller kjöttkaker, at den siste kaka blir litt annerledes enn de andre. Den blir gjerne litt mindre, eller i noen tilfeller kanskje til og med litt större.
Som yngst i söskenflokken på sju er jeg den ubestridte skrapekaka, og det er lite som mangler på at jeg kan påberope meg å være attpåklatt også.
Når aldersforskjellen på den eldste og den yngste i en såpass stor barneflokk er mindre enn 12 år, og forskjellen på den yngste og den nest yngste er nærmere fire, da synes det helt klart at min ankomst kom som en overraskelse og for den saks skyld en aldri så liten prövelse.
Det var nok ingen önskesituasjon for mamma å bli gravid igjen etter seks barnefödsler med tilhörende slit og bekymringer. Usikkerheten som krigen medförte, og generellt trange kår hadde krevd sitt.

Men der var jeg, og den 14. desember 1950 kom jeg til verden. Födt i fredstid, en måned för tiden, og söskenflokken på Kavlen hadde oppnådd fullkommenhetens tall!

Det er fantastisk å være syv sösken! Jeg har alltid kjent på en stolthet i forhold til det å være en stor familie. Vi var jo et kjempelag! Det ga en fölelse av styrke, og en opplevelse av samhörighet og fellesskap. Jeg kan huske at jeg som barn hadde nesten en slags medlidenhet med dem som bare var noen få sösken. Noe så kjedelig!

Jeg var muligens spesielt stolt over brödrene mine. De var store, kollosalt sterke og ganske modige.
De dro ut på de store verdenshavene, gikk i land i fjerne havnebyer og kom tilbake med ting som vi ikke engang drömte om fantes! Skrikedukker og lekebåt med påhengs overgikk alt vi hadde sett eller hört om, og det var alltid stor stas og spenning når de som reiste til sjös kom hjem!
Ja, det var svært å ha brödre som reiste til sjös. Mine tanker om sjömannens liv var preget av barnesinnets uskyld, og av informasjonen vi av og til fikk fra emmisærer som reiste rundt og holdt möter og fortalte om sjömannsmisjonen sitt arbeid.
Etter hvert forsto også jeg at det er ikke bare sjömannskirka som venter i fremmede havner, og etter hvert forsto jeg også at det er ikke bare i fremmede havner at livet har sine skyggesider.

Det er både fordeler og ulemper ved å være skrapekake. Noen ulemper er det rett og slett ikke noe å gjöre med. Det bare er sånn....
For selv om skrapekaker har mange eldre sösken, så har de ingen yngre. De har dermed ikke den helt spesielle erfaringen i livet som for eksempel de eldste i söskenflokken har, nemlig dette å oppleve å få småsösken.
Og her stanser jeg opp et öyeblikk og lar fantasien ta meg tilbake til dengang jeg lå i vuggen og kikket opp i seks par beundrende barneöyne! Det er jo bare å nyte tanken på en slik virkelighet! Det gjelder å snu ulempene om til fordeler og gjöre det beste utav hver situasjon!
Rett og slett “raste” litt her og varme meg i solskinnstanken på at “i begynnelsen var.....” jeg et midtpunkt for mor og far og en stor söskenflokk.

Å være et slikt midtpunkt gjör jo at skrapekaker lever i en slags faresone. Farene som lurer er på den ene siden å bli bortskjemt, og på den annen side å bli et mobboffer.
Jeg tror egentlig ikke at noen av disse farene var svært truende i mitt tilfelle, men det er jo en höyst subjektiv vurdering av virkeligheten. Her er det kanskje andre i familien som gjerne kunne tilföye noen opplysninger som jeg ikke sitter inne med, men det får bli i en annen historie!

Om man kaller det mobbing eller noe annet, så er det vel ingen tvil om at jeg til tider måtte betale en viss pris for å være minst. Dette gjorde seg nok mest gjeldende i lekesituasjoner. Jeg husker best slike opplevelser i forbindelse med rolle-lek. Jeg måtte ofte ta til takke med å være en eller annen karakter som jeg ikke fikk velge selv.
Det er ikke slik å forstå at jeg tror jeg har vært alvorlig skadelidende på grunn av dette, men der og da ga det meg i hvert fall grunn til å bli temmelig sur, noe som igjen preget mitt rollespill! På den måten ble det vanskelig å bli betrodd “större” roller senere også! Jeg fikk noen ganger den tvilsomme opplevelsen av å være med på “kjött og flesk” – altså egentlig overflödig, men likevel ikke utestengt.
Dermed fikk jeg i hvert fall muligheten til å delta og vise hva jeg dugde til.

Jeg tror egentlig at denne urettferdigheten ble kompensert ved, at hvis det var noe i lekens gang som gikk utover grensen for det som var lovlig, så var det absolutt ikke jeg som först ble trukket til ansvar for den uheldige utviklingen! De “oppfinnsomme” brödrene mine måtte nok ta stöyten for denslags!

Å være skrapekake i en stor söskenflokk, og dertil litt attpåklatt, medförer blant annet at det å arve klær fra sösken ikke er en selvfölge. De er rett og slett utslitt, og selv om det aldri var mange antrekk å velge imellom, så hendte det at jeg fikk helt nye klær! Mamma var flink til å sy og lappe klær, og til hverdags var jeg ofte å se i en bestemt bukse som var tydelig lappet både foran og bak.
Min farbror ga meg kallenavnet “lappen” på grunn av dette, og til variasjon “stilken”, fordi jeg var så liten og tynn.
Vaksinasjonskortet fra folkeskoletiden forteller at jeg som 13-åring var 147 cm höy og veide 36 kilo.
Det er i grunnen synd at tabellen ikke går lenger enn dit, for etter den tid skjedde det nemlig en “rivende utvikling” som gjorde at jeg kan kalle meg skrapekaka som både ble litt mindre og litt större enn de andre.